Glade Glimt Fra Hillevåg
Har du lest boken "Glade Glimt Fra Hillevåg"?
Den er det nemlig jeg som har skrevet
Nå kan det være litt problematisk å få kjøpt den, da den ble utgitt i 2002,
fra Commentum Forlag i Sandnes.


Glade Glimt Fra Hillevåg.
Pennen er ført i en humoristisk stil, og du trenger slett ikke være fra dette distriktet, for å kunne kjenne deg igjen i episodene; de var nok veldig like rundt omkring i det ganske land

Etterhvert vil jeg legge ut noen av historiene på denne hjemmesiden, så får du noen smakebiter å kose deg med. 

Jeg vokste opp i bydelen Hillevåg i Stavanger. Dette har jeg skrevet bok om. "Glade glimt fra Hillevåg" er en artig samling hverdagslige historier fra 50- og 60-tallet, skrevet på stavangerdialekt, og illustrert med bilder.

Fra forordet i boken:
"Hillevåg, ja ka va Hillevåg då eg va liden, sånn på slutten av femtitale'? Det va ein heile verden for oss. Me visste at Stavanger lå itte svingen bårtføre Folkets Hus og Enkesede', men udføre snuplassen og sjeringå i andre enden, det va ein "fremmanes" verden. Altså, Hillevåg va vår verden!

Sjøl bodd eg i Fr.Nansensvei, og følte at eg, siden eg gjekk på Kvalaberg skole og hadde Jarlabanen og "Udstillingen" så nærmaste nabo, bodde nokså sentralt. I Hillevåg hadde me "alt", følte eg. Det va sjelden me måtte reisa någen plass, når me sko ha någe. Kanskje når me trengde syttendemai kler eller lignande. Me hadde kolonialar, bagarar, frisørar, snober, pylsebuer, flerne doktorar, bensinstasjonar, drosjeholdeplass, skobutikk, gartnerhall, bussruter i fleng, postkontor, skole, og svære fabrikkar, som "Blikken", Sven Andersen Møbelfabrikk, kjeksfabrikk, trikotasjefabrikk, Maskinhuset, jernbaneverkstedet, Figgjo Fajanse, Fellesen, og mange andre" mindre" foretag, som for eksempel Beyer'en , Schwebs & Roaldsø og blomsterbutikken på hjørna med doktor Botne. Me konne nevnt ein heile haug med flerne.

Det må ha bodd møje folk i Hillevåg alt på den tiå, for på Kvalaberg gjekk dårr grassat møje ongar, jaffal. Di kom fra Åsen, Jarlabanedistriktet, rondt gamle kjeksfabrikken,Kvalaberg, udante Maskinhuset, ja til og med fra Eikeberget og Sandvigå kom dårr folk ifra. Eg huske når me bjynde på skolen, så måtte me gå fyssta året nere på framhaldskolen, så låg på nersiå av Kvalaberg, rett oppføre jernbanelinjå.

Di så måtte reisa te by'n for et eller a'ent, hadde gode bussforbindelsar. Me hadde någe så hette Trolley-buss, så gjekk på strøm, akkorat så trikkane i di store byane våre gjør i dag, og det va 1'en, så me kalt'an for. 2'en gjekk øve Våland, og det gjorde 9'en og, men hadde någe lengre ruta enn 2'en, men dette va någe me fant ud ittekvert me blei større. Egen kai hadde me på Kvalaberg, men den blei helste brukte te å fiska fra. Der va, og fremdeles e, ei lidå intime bådhavn. Hillevåg va verkelig någe på den tiå, ja det va nesten ein liden by for seg sjøl, syns nå me!

Ka e Hillevåg i dag? Jo, ein breie vei med høge kjedelige blokker, så enten e butikkar eller leilighetar, og det av det gamla så står igjen, e så stygt og forfalt at me nesten sjemmest når me kjøre forbi. I denne litla bogå, vil du finna någen små "mimre-historier" så någen av dåkker sikkert vil kjenna dokker igjen i, det håbe nå eg!"

Einar Salvesen
Stolt øyeblikk for meg; signering av boken på Kilden Kjøpesenter i Hillevåg!
Någen historiar fra bogå

Fix’en frisør i Hillevåg.

 

Eg, å mange andre, hadde ikkje rara valget, når det gjaldt å få klypt håret. Det va jo før ”Beatles” ti’å, så nå det va komt et par hårstrå i nærkontakt med øyrene, fekk eg et par kroner i neven, å så bar det strage veien te Fix’en! Det va ei mara! Det gjekk greit så lenge eg va liden pjokk, for då va me ikkje så nøye på koss håret såg ud. Det e løye med det, når du har gått å klypt håret på same plassen i mange år, då liksom bare fortsette du.

    Så då eg va blitt litt eldre, i den ti’å eg bjynde å kjikka på jentene, å Beatles va komt på moden, då blei det straks verre. Eg bodde jo selvfølgeligt fremdeles hjemma, og der i gården ”så du’kje ud” hvis håret tøtsja øyrene. Nå eg sko te Fix’en, me visste jo nesten’kje om andre frisørar den gangen, bårtsett fra an ”Sjarles” lenger ude i Hillevåg, då fekk eg møje større problemer.

    Eg prøvde jo sånn forsiktigt å sei at det måtte vera ”fyldigt” med øyrene å i nakken, å Fix’en sa så kjekt på sin østlandsdialekt: ”Okei, gutt!” Det sa an forresten te adle, å det gjenspeilte seg i adle an klypte og, for adle så jo lige ud! Han elskte å bruga klyppemaskinen, på lågaste lengde, å når han ”trydde te” rondt øyrene, va det ikkje fritt for at der sprang ei tåra eller to, nå eg såg ”låkkene” detta på gålvet. Då tenkt eg med meg sjøl, at nå va det bare te å holda seg inne någen dager, sånn at håret fekk voksa litt ud igjen, før eg i det heila tatt tårte å se på ei jenta!

    Det va rett og slett heilt ”bånn i byttå” å klyppa seg hos Fix’en, å eg huske godt den gangen eg hadde fått meg den kjeresten, då eg fekk den herlige beskje’en om å gå å klyppa meg! Heila nåttå lå eg å tenkte på den der klyppemaskinen te Fix’en, å koss eg ville se ud itte ”ødeleggelsen”. Men, der va’kje kjangs udenom, eg måtte te perrs! Skrellde blei eg, som vanligt, å så va det bare å venta på dommen ifra kjeresten om kvelden.

    Vett dåkker ka hu sa? ”Du va fine på håret!”, sa’u, å rødma nå’u sa det. Ei uga ittepå gjord’u det forbi……

På fo’ballkamp på Jarlabanen.

Va du fra Hillevåg, hadde du et godt aua te fo’ballklubben Jarl. Jarlabanen ligge mydlå Sven Foyns gadå, Udstillingen, Bekkefaret å Fr.Nansensvei, den dag i dag, faktisk. Me ongar trodde det va den einaste fo’ballbanen i by’n, for me hadde ikkje vært på Stavanger Stadion ennå. Klubbhuset låg rett med hovedinngangen, et gammalt hallsjeivt hus med garderobar. Tribunar va der ikkje, men svakt hellandes graslagte skråningar på tri si’er av banen va godt nok det. På den si’å mod Sven Foyns gadå skrådde det møje kraftigare enn ellers, så det va ein populere ståplass. Ittekvert kom jo Haldorsen med buå der, å så det nya klubbhuset, som står der i dag. På nordsi’å bag målet va der bare et gjerde, et grassat høgt gjerde for å hindra høge ballar te å fyga inn i vinduene på huså så ligge rett bag. Men når sant ska seiast, så fór merr enn ein ball øve gjerde, å smalt i veggen eller rudene te huså bagføre. Bare spørr Stokka’en!

    Seriekamp på Jarlabanen, 400 tilskuerar, topp modstand, va der stemning då! Det va omtrent som å vera på stadion i by’n i dag når Viking ”kjøre øve” et eller a’ent lag.

    Eg huske ein kamp spesielt. Det va mydlå Sandnes-laget Ulf, å Jarl sitt A-lag. Då spelte Egelandsbrødrene, ”Kongen” i mål, å så ’an Odd Pedersen då, for någen spelarar! Men Ulf va ikkje dårlige di heller, å midt i fysste omgang, då va jarlane svert pressde,  kom di fra Sandnes, på et knallfarlig angrep. Eg sto bak det søra måle’, å fyllde med. Eg nistirra på spelaren te Ulf så stormte mod jarlamålet, å så sjøyd’an; et kanonskudd ! Det traff ikkje mål, det traff meg!!

Ballen kom mod meg, fra størrelsen på ei ert, å ende midt i magen min, større enn ein badeball ! Den slo meg rett ud, å det nesta eg huske va at ”halle” jarlabanen sto øve meg å prøvde å få liv i meg, någe di tydeligt hadde klart, for ellers så hadd eg ’kje huskt någe av dette! Eg hadde våre steindaue! Det gjekk ei stond før eg gjekk på Jarlabanen på fo’ballkamp itte dette, å resultatet av kampen husk eg ikkje, men eg vil tro Jarl vant…

Fra Hillevåg te Slakthuskaien og fiska mort.

 

Ofta når veret va bra om våren eller sommaren, så tog me syklane, å sykla te byen for å fiska mort på slakthuskaien. Madpakke å ei flaska med saft, fekk me med oss, i tilfelle me sko ble soltne. Det va flade veien innøve te by’n, å det vart’ikkje lenge før me konne stiga av syklane våre nere på kaien.

Me konne nesten ikkje komma fort nok te kaikanten med snørene, for det va midt på dagen, å slaktingå va i gang. Onna kaien va der udslepp av blod fra slakthuset, å det va litt av et syn. Det va nesten så ei elv av blod så kom fygande ut, og der trivdes morten! Men før me bjynde å fiska, måtte me alltid forsøga å komma opp te vinduene, for å prøva å få et glimt av selva slaktingå.

Spesielt ein gang va det knalltøft, men samtidigt så va det skrekkeligt nifst og. Ein svere okse sto for tur. Oksen va for så vidt rolige, mens an sto der, bonnen fast te stenger å vegger, å slaktaren hadde go’e tid mens an forberedte seg. Han hadde fått tag i ”pistolen” så an sko bruga, å nærmte seg roligt oksen, satte pistolen rett i pannen te oksen å trakk av. Gu’ så det smalt ! Me stokk så me holdt på å detta ner av kassane me sto på, men klarte å klamr’oss fast te vinduskarmen. Oksen datt ikkje, han sto der å rista på håve, bøyde det ner å tog peiling på ein grassate jernbjelke, så gjekk fra taget te gålvet, å satte fart. Då smalt det ein gang te, men då va me forberedte. Oksen brølte å bar seg, å jernbjelken bødde seg av det kraftiga støde an fekk. Slaktaren stakk av, han blei redde tror eg, for det så ud så han trodde han hadde troffe feil plass. Plutseligt rista oksen voldsomt, å så datt an i gålvet. Då va slaktaren raskt framme igjen, med ein sylskarpe kniv, å skar opp strubå på an. Det fossa me blod, å det va då me kom på at me sko fiska mort, å sjynde oss ner på kaikanten for å se når blodet kom. Det krydde av småmort, å me heiv snørene udi, å rykte opp fisk, alt det me va gode for.

Itte ei lidå stond låg der tjue-tredve stykker på kaien, å då fant me ud at me sko gje oss. Nå hadde me kattamad nok te an Bamse, så katten min hette, å litt te fru Loftheim sin skogkatt. Me sykla rondt heile kaien, fra slakthuse å rondt Ryfylkekaien, forbi Tollbodå, å inn te fiskakommane. Der satte me oss ner for å ta oss ei skjeva å litt saft. Mens me spiste maden, delte me inntrykkå med kverandre, å va enige om at det va det tøffaste me hadde opplevd på lenge.

 Maden smakte ekstra godt, men då den va forterte, å solå hadde skint på mortapåsen ei stond, kjende me den vemmeliga loktå av den daue fisken, å då va det bare te å komma seg hjemøve....

Badetur te Gamlingen.


Me hadde sjelden pengar te å gå å bada på Gamlingen, så det blei lide bading på oss der oppe. Langt va det å sykla te Vaulen, viss me ikkje fekk pengar te tåg, og det va sjelden me gadd å sykla. Men me visste jo råd, koss me enn fekk lurt oss te det.

I kveldingå, spesielt denne eine gangen, tog me badebokså å et håndkle med oss, å la i vei te Gamlingen. Me visste at an va stengde på denne tiå av døgnet å året, så me sko lur oss inn for å bada. Me sykla det remmer å tøy konne hålla, heilt fram te di tette trenå i nærheden. Der satte me syklane fra oss, å låste di så di ikkje sko ble stjålne fra oss. Det va et høgt gjerde rondt bassenget, så det måtte me jo forsera, å nervene va på høykant. Me bjynde å klatra ein itte ein, i forveien hadde me hatt loddtrekning om kem så sko våga seg fysst, å det blei heldigvis ikkje meg, den gangen. Men gjett kem så hang fast med bokså, akkorat då eg sko øve kanten, med hendene fodle av badetøy ? Jo, selvfølgeligt; eg. Eg va forresten ikkje aleina om det heller, så merr enn ei bokså kom hjem te ei mor, for reparering.

Men me kom oss øve te slutt, å det va blitt någe hallmørkt, for det va langt udi August dette her, så me såg litt dårlig. Det hadde bjynt å detta blader av trenå allerede, å me konne sjimta at der låg någe å fløyd på vatnet. Men me hadde jo komt for å bada, å me visste at me konne ble oppdagte, så me sjynt’oss å kle av oss, å på med badebokså. Eg va fysstemann, tog trappene i to steg, sko vera bråkjekke å tøffe, å heiv meg ud i et stub, ner i bassenget. Det me ikkje hadde sitt, va at akkorat denne kvelden hadde kommunen bjynt å tappa ud vatnet, sånn at di konne gjørr bassenget reint. Derfor va der ikkje merr enn ca. 50-60 cm vatn igjen!

Eg fant det ud på vei ner, men hadde heldigvis lert meg å stupa, sånn at eg klarte å vri kroppen litt oppøve, akkorat når eg traff vannfladå. Men tror dåkker det hjalp ? Nei, eg seilte ner i bassenget, fór onna med heile kroppen, skrapte av resten av blåmalingå i bånnen, å blydde så ein gris då eg reiste meg opp. Gu’ så det svei! Men eg fekk jaffal ropt ud advarsel te di så ikkje hadde komt seg udi ennå, så der va någen så slapp onna, heile.

Ka sko eg sei når eg kom hjem ? Eg hadde skrabesår i pannen, på nasen, nesten heila brystet, å knenå, så va oppskrapte fra før av, va akkorat så to usteikte kjyddkager! Men okei, eg fekk jaffal dokkt meg....

 Ka eg sa når eg kom hjem ? Då va eg blitt tørre igjen, så eg sa at eg hadde føge på tryne av sykkelen……

Tongekjyss.

Tenåringstiå va ei spennande ti’ på mange mådar. Ikkje minst i bjynnelsen, då eg bjynde å intereesera meg for det ”andra” kjønnet. Nabojentå, ei friske jenta så va litt gla’e i meg, å eg i hu, kom ein sommardag te meg, i bare bikinien, å sa hu hadde bjynt å få bryster. Så sport ’u om eg hadde lyst te å se (!), å det hadd eg jo, så me tog veien ner i kjellaren våres, sånn at ingen sko se ka me gjorde. Så bretta hu opp øvedelen. Ka visste eg om bryster i den tiå ? Ikkje någe særligt merr enn det eg hadde sitt hos mor mi, så når hu bretta opp å sko visa meg ”stoltheden”, såg eg ikkje rare teinå te bryster, men hvis eg va posetive nok, så va der ei bjynnanes puda i emning ! Men det va spennandes nok det, så det va vel starten på interessen for ka jenter hadde, tror eg.

Me va ein fine gjeng i gadå våres, blanda med både guttar å jenter, i nokså jamne alder. Det bler feil å sei at det bodde någen ”sjønnhed” i gadå, men någen få va ganske ålreit. Fra barnaleger, sko me ittekvert ta steget opp te merre ”tenåringslegar”, og det starta ganske usjyldigt med ”kyss, klapp eller klem” legen. Te bjynna med blei det helst klapp å klem, for ingen vågte ta steget heilt opp te ”kjyss”. Men plutseligt onna legen, va det hu styssta jentå blant oss, så sko velga, å då satt jo adle guttane å håbte på, eller va redde for, å ble valgt te någe spennande. Det blei meg ! Fodle av nervøse pirringar satt eg å venta på ka hu ville velga, å tror du’kje hu valgte ”kjyss”! Det blei et uskjyldigt lide ”trutkjyss”, å va slettes ikkje naude, syns eg. Så blei der merr liv i legen, for då ville adle plutseligt velga ”kjyss” ! Då det blei min tur, valgte jo eg og ”kjyss”, men eg sporte om hu konne gje meg et sjikkeligt kjyss, om hu konne det ? Det konn’u, kor’u nå hadde lert det henne! Då fekk eg meg det fyssta ”tongekjysset”, å det va som å sveva på loftpuder! Det va så deiligt at eg vill ikkje slutta, men då det bjynde å dra ud, sa di andre ifra at nå va det nok, for di og ville jo prøva !  Seinare udvikla denne legen seg te ”kjyss, kjenn eller føl”, men eg ska ’kje komma nærmare inn på den her !

Nabojentå, så eg fortalte om i bjynnelsen, va faktisk på vei te å ble ei nydelige jenta, å me va vel litt ”småkjerestar” på hemmeligt. Hu va voldsomt frimodige, å eg fekk fylla ”udviklingå” hennes ganske lenge. Hu va og svert goe te å kjyssa! ”Lillassen” sko bare visst kor kjekke syster an hadde!

Eg vil med dette få retta ein store takk te di jentene i gadå, så va med på å ler oss guttar opp i grunnreglane for ”elskov”, å te hu så lerte meg å kjyssa, vil eg sei at eg e deg evig takknemlige……..kor blei dåkker av ?

Les merr og kos deg...og mimra!

  Fysste gym-timen.

 

Me hadd ikkje gym i fysste klasse, då va den aktiviteten me fekk ude i friminuttå sikkert nok. Då sprang me rondt alligavel, å hadde forskjellige leger isamen. Men i andre klasse bjynde me, løye nok, for me va visst i store aktivitet i friminuttå då og!

Någen av di så va større enn oss, prøvde å innbill oss at me sko ver nakne i gym’en, men me beid kje på den. Jaffal di fleste av oss beid ikkje på. I adle klassar tror eg, va der alltid någen så sjilde seg ud på forskjellige mådar, med forskjellige ting, å våres klasse va ikkje någe onntag. Me hadde våre ”særpreg” adle samen.

Ein i klassen så va ganske liden å usjyldige, godtroande å snille, fekk selvfølgelig  erfara dette. Me klarte å innbill an at i gym’en måtte adle vera nakne, ikkje bare i dusjen. Fysste gymtimen hadde me tiligt ein måren, i fysste time for dagen, å tilfeldigvis va ”kameraten” vår for seine på skolen den dagen. Me andre hadde komt, fått sjifta te treningsdrakt, å satt på benken inne i gymsalen, mens leraren hadde opprob. Det e klart det va spennande for adle isamen, den fysste gymtimen, då me måtte kle av oss i fellesrom, å kor auene te adle fór rondt bånn gass for å sjekka ka di andre hadde, så kanskje ikkje du sjøl hadde !

Men altså, inne i gymsalen, satt me å venta på å ble opprobte, så me konne svara ”Ja!” høgt å tydeligt te leraren, for det forlangt an. Han va vel komt sånn cirka hallveis, då me hørte det smalt i ei dør, ude i garderoben, å ein så hadde det travelt ålstra felt. Me bjynde jo selvfølgeligt å le, men leraren brølte ud: ”Stille!”, å det blei stilt så i gravå. Dørå inn te gymsalen blei med ett reven opp, å inn på gålvet kom ”kameraten” vår pustande å pesande, med  onnsjyldningen veltandes ud av moen; .....heilt nagen!  Me hylte av latter! Leraren blei blorø’e av sinne i fjeset, å brølte: ”Se te å kom deg ud å få på deg klenå,gutt!  ”Kameraten” gjorde store auer, då an såg at me andre hadde kler på oss, å stakk ud i garderoben igjen. Me klart ikkje å håll oss, men lo ein gang te, sama kor møje leraren brølte å skreig om at me sko ver rolige !

”Kameraten” hadde selvfølgeligt ikkje treningsdrakt med seg, så an kom inn igjen med boksa å onnetrøya på seg. Gu’ så sure an va ! Rø’e i kjinnå, å følte seg lide tepass. Men ittepå så prøvde me å vera liga go’e  kompis med an, å det gjekk fort øve.

Øvingane starta med at me sko springa på rad å rekke, heilt i udkanten av salen, rondt flerne ganger, mens me vinkte med armane, å spurta det me va go’e om, sånn at rekkå så ud så ein fiskastim på vill flukt ! Det va leraren ikkje fornødde med, å så måtte me ha oppstilling på nytt. Så drog an fram ein ”hest” uden håve, å satte et slags brett foran denne, å så sko an vis oss koss me sko gjørr det. Han tog fart ifra eine enden av salen, å hoppte på brettet, skreva ud me fødene, mens hendene va neri, å seilte øve hesten å landa på ei kjokke matta, så an hadde lagt der fysst. Så va det våres tur.

 Det hadde seg jo sånn, at i vår klasse, va der adle slags typar kroppar. Någen va små å tynne, andre va lange å tynne, andre igjen va små å ”ronde”, mens der va og di så sko ha våre på slankekur. Resten va vel sånn så gjønåsnittet va. Mange hadde sin spesielle måde å forsera ”hesten” på, sko det visa seg. Tilfedigvis va det ein av di tonge så sto fysst i køen, å ka tror du sjedde når han kom fram te hesten ? Jo, brettet klart ikkje å lyft an opp igjen, sånn at an føyg rett inn i ”bagenden” på hesten, å skudd an flerne meter bårtøve. Så måtte me rigga te ein gang te, å då va det ein av di lette små så sko få prøva seg, å han va så lette at an nesten tog ein ufrivillige salto øve hesten ! Han landa på siå av mattå, å slo seg sånn at an måtte sidda på benken resten av timen. Men di fleste av oss klarte seg bra, om me øvedreiv litt i loftå øve hesten, så såg leraren det at me hadde kontroll på spranget.

 Så va det te å rydda opp, for nå sko me spela kurvball, eller ”Basket” så di proffe kalle det. Eg hadde aldri hørt om kurvball, så eg måtte fylla med, når leraren forklarte det. Det hørtes kjekt ud, å me delt oss inn i lag, å heldigast va jo di så kom på lag med di lange tynne, for det va langt opp te kårjå ! Men ittekvert fant me jo ud at viss me sikta rektigt, trengde me ikkje vera så lange, for traff me bra med ballen, så gjekk an i kårjå ligavel. Dette blei et populert spel i gymtimane, å nå me blei sporte om ka me hadde lyst te å gjør, så svarte me som regel; kurvball !

Men det minnet så sidde best igjen fra gym’en på folkeskolen, va nå me fekk besøg av ein nudist…………………..



 Nudistar på Solastraen.

 

Siden eg va ein av di fysste så flytta te Vaulen fra Hillevåg, va der lide kameratar å finna te bjynna med. Derfor ble det møje te at eg reiste nesten kver dag te Hillevåg, for å treffa kameratane mine. Men itte ei stond, dette va ibjynnelsen på puberteten, fant eg ein gode kamerat i, ja, la oss kall an Lasse. Han va litt yngre enn meg, men me hadde ganske møje av di same interessane på den tiå.

Ittekvert så fant me jo ud merr å merr av kverandre, sånn at me konna snakka om ”alt muligt” isamen. Det dreide seg om alt fra leger, musikk å selvfølgeligt jenter. Me legte godt isamen, å va møje inne hos kverandre på dagar med dårligt ver. Me va jo som sagt bjynt å ble interesserte i musikk, å han hadde ei eldre syster, så hadde mange single-plader. Deriblandt ei plada, med ein instrumentalinnspeling av den kjende operamelodien ”Vilja, å Vilja”, med ein gruppa så hette någe med ”Ghost” et eller aent. Den satte brann i hjerta mitt, å va vel opphave te at eg fekk lyst te å lera å spela gitar, någe eg ska komma inn på i et aent kapittel.

Meg og Lassen va møje ude å sykla, å på ein skikkelige finversdag, fekk me det for oss, at me sko ta oss ein sykkeltur te Solastraen. Me va vel ikkje heilt klar øve kor langt det va, men me fekk lagt oss någen sjever, fekk med någe å drikka, å så bar det i vei.

For å komma te Solastraen den gangen, måtte me sykla ganske langt, veiene va någe annerledes enn di e i dag. Me sykla ner Auglendsbakken, videre te Hinna, tog øve med kjerkegården på Hinna og ner te Grannes i Hafrsfjord. Då me såg udøve Grannesslettå, såg hu forferdeligt lange ud! Men me hadde bestemt oss, så me durte på. (Det e muligt der va raskare vei å ta, men me tog den me visste om, itte å ha kjørt der med bil før.)

Me va slettes ikkje komt te ”Dødssvingen” eingang, då me lurte på om me sko snu, for dette herande drog ud. Men itte et dokk i nistemaden, fekk me nye enersji, å snart så såg me flyplassen foran oss, å då visste me at det va ’kje så lenge igjen før me ville få aua på den lange kvide straen me hadde så mål. Siste bakken opp mod Solakjerkå gjekk så ein leg, me reist oss å sto å sykla å ga ”alt”. På toppen hadde me ikkje tid te å stoppa for å nyda synet, men trydde det me va gode for, nerøve mod hotellet.

Det va då det slo ner i meg, som lyn ifra klar himmel: Me haddeglømt badeboksa å håndkle!!  Heile turen va forgjeves! Tenk å sykla den lange veien, bare for å finna ud at me ikkje konne bada! Eg ropte te Lassen at an måtte stoppa, men eg tror han tenkte bare på å komma seg te straen fortast muligt, for han bare trydde på videre. Då me, anpustne, kom ner te hotellet, å sykla inn i ”slalomløypå” mydlå di bagre dynene, klart eg å få kontakt med an, å fekk gitt an beskjed om ka me hadde glømt. ”Gjør det någe då?”, svart an, ” me bade nakne, for her e der jo nesten ikkje folk alligavel!”      

Nakne?”, tenkte eg, blyge meg, så pleide å gjømma meg kver gang eg sko bytta kler. ”Det tår ikkje eg”, sa eg te Lassen. ”Koffår då?” sa han, ” e det så farlig då?” Det konne han sei, så va litt yngre enn meg å ikkje hadde bjynt å få hår ”der nere” ennå! Men Lassen sa an va vande med å springa rondt nagen hjemma, så han forsto ’kje koffer eg nølte sånn.

Solå skjein å varmte godt, å itte å ha tenkt meg om ei stond, så fant eg ud at det va nesten for gale å ha sykla heilt te Solastraen å ikkje få bada! Lassen va allerede i gang, hadde heve av seg klenå, å maste på meg. Eg sto å lurte på om eg sko bada i onnebokså, men fant ud at eg ikkje konne drida meg ud med å gjør det, så te slutt, itte å ha sjekka at der ikkje va folk i nærheden, tog eg av meg alt, å va klar te å innta sjøen. Ein aen ting eg ikkje hadde tenkt på, va jo at fra sanddynene å ud te sjøen, va jo et heilt åbent stykke, å der konne jo folk se oss, men det brydde ikkje Lassen seg om. Han sprang så sa’en virlva rondt fødene hans, å heiv seg udi bølgene, å då måtte eg bare fylla itte.

Det va herligt å bada nagen, eg kan vel ikkje heilt forklara det, men det va som om eg blei ”ett” med sjøen å naturen. Då me kom på land igjen, å sko tørk oss i solå, va det akkorat så det va naturligt å legga seg ner i den varme sanden, å bare la varmen å strålane gjørr arbei’et. Det va rett å slett litt opphissande, men det hadde vel litt med tankar å fantasering å gjørr, kan eg tenka meg, der eg låg å kjende varmen komma tebage i kroppen. Me fant på at me sko kryba rondt i sanden, ja,rett å slett lega ”dyr”, å det va deiligt å kjenna varmen fra sanden omslynga kroppen. Det va ein fine måde å tørk oss på, for då me va tørre, datt sanden av oss igjen. Seinare va det udi sjøen igjen, for å få av resten av sanden, å så måtte me ligga i ro te solå hadde tørkt oss igjen. Klokkå føyg jo av gårde, å me fant ud at me hadde jo den lange veien å sykla hjem, så me kom oss av gårde så snart me va halltørre.

Turen hjem va lange, ennå lengre enn framturen. Soltne blei me og, men me blei enige om at neste gang me sko ud på solastraen, sko me jaffal ikkje ha med badeboksene, men kanskje et håndkle…….te ligga på……



  Torjå i Hillevåg.

   

Torjå i Hillevåg blei brukt te merr enn bare å sella grønnsager på, skjønt det va jo helste det me såg. Men plassen blei og brukte te  ”MaraNata” møder!

        Plutseligt ein dag va der komt opp et svært kvitt telt, å me trodde fysst at det va komt sirkus på torjå, eller at det va tivoli som sko komma, men nei; det va et religiøst opplegg, fekk me hørra, å blei advarte mod å forsøga å komm oss inn. Der sko ver någe så di  kalte for Mara-Nata møde. Men du vett, dette blei me nysgjerrige på, så i kveldingå når møde så vidt hadde komt i gang, lurte me oss bårt på torjå for å sjekka.

        Der va ikkje så veldigt opplyst at det gjorde någe, så me blei jo litt nervøse når me nærmt oss. Teltet sto der, opplyst innanifra, og så merr ud så et spøgelsestelt enn någe a’ent! Me hørte någen snakkte, å någen spelte lett på gitar, før plutseligt heila teltet, di så va inni altså, brølte ud i ein skrekkelige sang! Midt i sangen brølte di ”Halleluja!” mange ganger, å me svarte fra utsiå;”Halleluja, dåkker og!” Når sangen va slutt kom der ud någen sinte for å jag oss vekk, men me hadde allerede gjømt oss bak et gjerde i nærheten, å der låg me, å lo oss mesten ihjel.

        Litt seinare hørte me di ropte ”Halleluja” igjen, å ”Gud være med oss!”, å så hørte me någe så gjorde at me trodde di hadde gått heilt fra konseptene der inne; nemlig et språg så ikkje hang samen i det heila tatt! Det kalte di, fekk me veda seinare, ”Å tala i tunger”!  Jaggu ska eg sei di talte i tongå  ! Det hørtes ud så di beid seg i tongå for kver lyd di lagte! Me hadde lurt oss inn, å me lo så me grein der inne, men då ska eg sei di kom for å hiv oss ud!  Med sobekostar kom di!! Di rett å slett sobt oss ud gjønå teltåbningen!!

Mens me hangla hjemøve, va me stort sett enige om at dette va det løgnaste me någen gang hadde gjort, å lo så tårene trilta av denne nye merkelige opplevelsen…..



 Bagar E.Olsen.        

 

Nederst i Mølleveien, rett oppføre kolonialen te Bø’en, lå bageriet te Olsen. Der hadde di verdens beste brød, å i tillegg va det den plassen eg fekk årets fysste ispinne, rondt sånn ca. 1.mai. Ein herlige vanilje-ispinne fra Diplom-is.

        Men hos bagar Olsen hadde di någe heilt spesielt; nemligt vinabrøskalkar! Det va knallgodt, og så fekk me ”rause” mål. Hadde me 5 øre, fekk me ein gode påse, å hadde me 20 øre, ja då fekk me heila brettet! Det va stas, for då visste me at me va di einaste så fekk skalkar den dagen, å konne frista kem me ville!        Probleme va jo bare det at det va om mårenen di va ferske å nye, så det va på vei te skolen me måtte innom i bagdørå før di åbna. Derfor va det som regel ikkje vanskeligt å få oss opp di mår’enane, for me måtte vera tilige nere hos Olsen, sko me få någe. Hvis me va litt for seine, konne det henda atte det bare va di skalkane uden gult på, så va igjen, og di likte me ikkje så godt. Di me syltetøy va og gode, men di uden någe snadder på, di solgte me billigt te di avensyge, og di va der nok av!

Apropo’ avensyge, så hende det ofte at eg va ein av di!

        Me hadde jo to bagerier i Hillevåg på den tiå, å nere hos Nygård hadde di sikkert gode brød der og, men eg hørte aldri någen så snakte om vinabrøskalkane te bagar Nygård……



Møje løye i gadå

Med siå av der eg bodde, i Fr.Nansensvei, lå der ein butikk så hette Mølla Kolonial. Foran denne, ud mod gadå, va der ein platting med plass te et par bilar. Te bjynna med va ’kje denne plattingen asfalterte, men bare grus. Men itte an blei asfalterte, skjedde der någe løye; det oppsto ein gru bråde med lyse flekkar på an, nemligt tyggisar så va blitt spytta ud, og blitt fladklemde av adle kånene så sko inn å handla!

Eg va’kje vande med å ha tyggi, for det fekk eg aldri, ”det e någe kliss”, sa mor mi. Derfor va det jo ekstra spennande, då ein av kompisane mine, Rollien, ein dag kom gåande med moen fodle av tyggis. ”Kor har du fått tyggisen fra?”, sport eg. Han bare pekte på gadå, å sogla ud et svakt: ”Hyss!” ”Har du plokkt det fra gadå?” sport eg. Han bare nikkte. ”E ’kje det farligt då?” sa eg. ”Nei”, svart an, ”bare husk på å ta di så e ferske, for di e så lide tygd på, å så e der ennå smag av di!” ”Men husk å pitla ud steinane, så du ikkje ødelegge tennene”, sa an.

Eg må tilstå at eg blei frista. Rollien hadde pekt ud ei gode klysa te meg, han hadde ikkje plass te flerne, å då eg va sikker på at ingen såg meg, tog eg kjangsen på å plokk’an opp. Forresten så tog eg to stykker, for eg fant ei te så såg fine ud. Gu’ men det va spennande! Eg lirka ud det eg fant av småstein, og stappte tyggissen i moen. Men då eg sko bjynna å tygga, va det som å tygga sand! Eg ga meg ikkje, for hvis Rollien konne, så konne eg og! Ittekvert så fekk eg spytta ud ein heile del småstein, å då va det ikkje så gale lenger. Men hjem tårt’eg aldri å ta med tyggissen!

Det fantes flerre sortar tyggi i butikkane, så eg ikkje hadde smakt, og ein av di sortane va den så va svarte med lakrissmag. Eg huske ein gang eg trodde eg fant ein sånn ein. Plutseligt låg an der foran meg; store å hallflade, det va tydeligt at an va ferske, for an va ’kje heilt fladklemde. Eg bøyde meg ner, å så at an va ikkje heilt svarte, men litt brunlige. Det va jo ekstra spennande, så eg sjynde meg å plokk’an opp. Stakk bag i gården, mens eg renst’an det eg va gode for. Stappt’an i moen å bjynde å tygga. Då gjekk det opp for meg at eg hadde gjort ein tabbe, ein store tabbe; tyggissen smakte sure tobakk! Det visst eg, for eg hadde prøvd å smaga på tobakken te far min, og den hadde akkorat same sure smagen! Eg va ’kje seine om å spytt an ud, å sprang hjem for å rensa moen. Te mor mi sa eg at eg hadde bede i någen greiner, å hadde fått ein vemmelige smag i moen.

Eg lurte lenge på kem så hadde hatt den tyggissen……….

Di fysste røygeforsøgå.

”Livet e ein lange skole”, sa foreldrene mine te meg då eg va liden. Det sa di te meg helste kver gang eg lerte någe nytt. Men det va jo’kje alt eg sa te di. Eg fant jo ud ein heile del sjøl og, itte kvert. Men det va ’kje fritt for at eg som regel alltid huska di ordå, å siden har eg jo faktisk brukt di sjøl te ongane mine.

Me lerte stadigt någe nytt, sånn som for eksempel å røyga. Me va tri stykker så hadde foreldre så røygte, så me trodde me visste koss me sko gjørr det. Problemet var bare at me fekk ikkje tag i røyg, heilt te ein eller aen smarte kompis fant ud at det gjekk an å røyga kanelstenger. Kanelstenger!? Vel, me sko jo’kje gjørr så me visste bedre, så me blei med inn i ei legehytta så me hadde, litt vekkgjømde, for å prøv’oss på dette herane. ”Arnien” hadde fått lov te å kjøba seg ein pakke kanelstenger, for an sa at an likte så godt å sua på di, å morå trodde på an. Fyrstikker hadd an stjåle fra faren, så det va bare te å sedda i gang.

Rollien va fysste mann, for han sko liksom vis oss andre koss me sko gjørr. Han stappte ei kanelstang i moen, å tende ei stikka, sydde på stangå så flammen trakk inn i hålet. Tilfeldigvis hadde den kanelstangå et litt for stort hål, så han slugte heile flammen ner i halsen. For et brøl! Han så konne dette her, holdt på å brenn opp levandes! Heldigvis hadde me ståande någe vatten, så han fekk slokt ”brannen” fort. Då hadde me lert ein ting; å vera forsiktige. Så va det våres tur. Itte någen forsiktige forsøg, hadde adle fått fyr på ”røygen”.

Då satt me der å sudde på kanelstangå, å syns me va grassat voksne. Men det varte ikkje lenge før ein itte ein av oss, bjynde å føla seg dårlige; me nesten ”kaptes” om å ble bleigast! Me måtte ud i ein fart, å det va godt, for me va ikkje komt merr enn akkorat på udsiå, før me spydde så griser! Det versta va at me konne jo’kje gå hjem i den tilstanden me va i, så me måtte pin oss gjønå kvalmå ein times tid, for så å kom oss hjem å få någe å drikka å spisa. Heilt udslådde va me ittepå, så det va bare te å finna seg ein liden krog for seg sjøl, for å kvila ud i. Det va då di ordå kom snigandes igjen; ”Livet e ein lange skole”…..

Men kor félt det enn hørtes ud, va dette ingenting mod det så seinare kom; dagen eg sko prøva den fysste skikkelige røygen! Bare tanken på kor dårlige eg blei, gjørr at eg ikkje klare å skriva om det her…….

Hestahandel

Ska det vera ein liden ein,før me bjynne”, sa an Toralf te karen i fra Klepp, så han hadde klart å få te å stoppa hos seg å di to hestane sine, han hadde dratt med seg te by’n fra Rennesøy. ”Jaaa”, sa an Oddvar fra Klepp, å drog på det, ” æg vett ’kje æg, du æ vel bare ude itte å lura på mæg et par gamle øg?” An Toralf målt an Oddvar fra topp te tå, å sa:” Nei, e du galen mann, disse to hestane e prima vare! Bare ta ein sjekk på tennene du, så ska du se!”

Hestahandelen va så vidt komt i gang på Udstillingen i Hillevåg, å samtalane rondt omkring va inne i innledningsfasen. Store sterke karar ifra land å strand, sto å diskuterte ver å vind, dyr å brennevin. ”Ja, ka ska du ha forden der litle då?” sa an Oddvar fra Klepp, itte ein drabelige slurk av flaskå med Brandy, han hadde blitt bydde av an Toralf. ”For deg min venn, bare tri hondre”, sa an Toralf, med kompislyd i stemmen.”Hæ! Tri hondre? Æg trur du æsteingalen, æg!”sa an Oddvar å tog tag i an Torleif i jakke-ermet ’ans. Han Torleif hadde og fått ein del innabords, så der sko ’kje møje te for at an tende, å sa: ”Eige du ’kje begreb om hestar du? Ein sko pigede tro du hadde lert alt på syndagsskolen der nere på Jeren!” Han Oddvar så hadde fått seg tri fira slurkar allerede, blei rett å slett forbanna! Dette tålt an ikkje! Han langa ud ein ”høyre” itt’ an Torleif, men traff ikkje sjikkeligt, bare snert’an litt. Torleif, så følt’ an hadde merre kontroll enn han Kleppkaren, tog tag i kragen på an å drog te. Kleppkaren føyg rett inn i stallveggen så det smalt, å tilfelle ville det sånn at han traff ein svere spiger på veien, så reiv an opp i si’å av fjese. Dette såg andre så sto i nærheden, å så satte di i gang. Det blei det reina ”Texas” der inne, blodet skvatt, flaskene knuste mod steingålve, å ingen visste lenger kem di slåss for!

Dette va någe av det me opplevde som ongar på Udstillingen når det va haustmarken. Polt’i kom jo ittekvert å fekk så smått rydda opp, å det va ’kje få så havna i kasjotten mens det va haustmarken.

Me ”slukte” sånnåge kver gang me såg det, men det va ikkje fritt for atte me skalv någe på hjemveien ittepå………..


Udstillingen (Haustmarken)

Rett bårtføre der eg bodde, lå der et svert område, så bl.a. va markedsplass for ”handelsfolk” å bønder i fra land å strand. Der samlast di ein gong i året, for å handla med dyr å andre produkter. Det va haustmarken.

Eg, Rollien, Arnien å Salten va der kver einaste dag, hvis me klart å lur’oss inn. Det litla me hadde av pengar, va så lide den gangen, å di hållt aldri lenger enn fem minutt itte me hadde fått di. Der va mange ”hål” te å komma seg gjønå gjerde i, å gjerdene hadde piggtrå på toppen, så mang ei boksa måtte lappast itte me hadde våre på udstillingen.

Godt innføre, gjekk me ronden mange ganger. Me fekk ikkje med oss alt hvis me nøyd oss med bare ein ronde. I stallane va der sauer, hestar, kjyder å andre dyr, men det mest spennande va adle fodle folkå! Folk i fra Jæren eller Ryfylke, hadde jo komt te by’n, med lommane fodle av gryn, å di måtte jo få bein å gå på. Det fyssta di gjorde itte di hadde plassert dyrå på udstillingen, va å ta seg te polet. Der hamstra di det di konne eller hadde rå te, så di hadde någe å ”gå på” framitte dagane på haustmarken.

Det blei bydd på adle slags dyr, å te merre drikka di fekk innafor vestane, jo høgare blei stemningen å budå. Ja, budå blei så vidle ittekvert atte det førte te den eine slåsskampen itte den andre. Ittekvert så me mang ein handlekar ligga bløanes i båsane med dyrå, sovande å stønnande for det atte di hadde fått for møje å drikka, eller blitt oppbankte! Gud, men me syns det va tøft å spennande å se på, særligt når di slåst! Å det va litt av någen slåsskampar! Di slo så hardt at me hørte det smalt øve heile stallen. Livredde va me, å me trodde det atte hvis di såg oss, lå me tynt an! Då va det bare å hiva beinå på nakken, å springa det me va go’e for.

Me prøvde å samla flasker, for å sella di te Beyeren, sånn atte me hadde någen øre merre å snoba for. Det va kje lett, men det blei jo alltid ei å a’en. Polt’i va der jo, å di måtte me og pass oss for. Bare det at me hadde lurt oss inn, va nok te atte me sprang å gjømd oss, når me såg di. Akkorat så di visste at me hadde lurt oss inn!

På udsiå gjekk det roligare for seg. Rett udfor inngangen, sto der alltid buer med frokt å grønnsager, egg å a’ent krims krams. Der prøvde me alltid å lura te oss någe å spisa på, å som oftast va di så sellde, greie folk, å ga oss et eple eller ei pera.

Det versta va når me kom hjem itte ein tur på udstillingen. Det lokta rett å slett jyseligt av oss. Då blei det kjeft å få, klenå måtte av, helst ude, boksene måtte lappast, å så va det rett i stampen for skrubbing, i kaldt vatten, for der va’kje ti’ te å varma det opp. Så bar det som regel rett te sengs.

Det va sjelden eg fekk kveldsmad itte eg hadde våre på udstillingen…


"Ni'en" om vinteren

Der va alltid snø å sjikkelige vintrar når eg va liden, ... tror eg. Der så eg bodde, gjekk ”Nien” forbi et par ganger i timen, ti øve heil å ti øve hall. Eg bodde neri enden av ein slakke bakke i bjynnelsen av Fr.Nansensvei, å der kjørte bussen alltid seint, for der va ein butikk, å ganske mange ongar så bodde i gadå. Møje gamle folk va der og, så an måtte kjøra seint. Det passte oss ongar voldsomt godt.

Det va helst i kveldingå, itte det hadde bejynt å skomra någe, at me sto klare. Me passte på at ingen sto på holdeplassen, å holdt oss bårtføre huset der eg bodde, så ingen sko se meg hjemmanifra. Me va tri-fira stykker, å adle klarte som regel å henga seg på. Det va herligt! Siden me hadde så glatte ”begissar”, va det ingen sag å henga bag på bussen opp heile bakken. Det hende av å te me hang bag på, heilt opp te svingen før Bekkefaret, men då bjynda’n å nærma seg neste stoppested, så me fant ud at det va best å sleppa taget.

Det hende av å te at der va så kaldt, at då me hadde hengt på ei gode stond, å sko sleppa tage, så hadde vantene frøse fast! Ka gjorde me då? Jo, enten reiv me di laust, sånn at me fekk hål i di, å fekk kjeft nå me kom hjem, eller så måtte me bare la di henga bag på, å håba at di hang på te an kom på nye tur. Va me heldige gjorde di det, å då fekk me tag i di på den måden at me stakk ud i veien bag bussen å rykte di av! Då sko dokker sitt hålå! Det va bere me hadde heve di, eller sagt at me hadde myssta di, for me fekk grassat med kjeft nå me kom hjem. ’Kje løye det, eg hadd ikkje mange par vanter liggande, så det sleid vel på økonomien te mor mi, når’u måtte gå å kjøba nye vanter te meg ein gang i ugå!

Det gjekk jo hardt udøve skonå å andre ting. For det e jo klart det, at i gadene, akkorat så nå, så va der kommalåg på den tiå og! Di konne me ikkje se når me hang bagpå bussen. Me lert’oss te sånn omtrent kor di va, men hadde aldri heile kontrollen. Hang me itte bussen, litt for møje på tuppane av skonå, å traff på kanten av kommalåge, hadde me ikkje kjangs! Sekundet ittepå låg me strekk ud i gadå, hvis me då hadde ved te å sleppa tage i bussen! Hvis ikkje, bar det strage veien hjem med hål både her å der! Lide kjeft me fekk då! Då måtte me venta te nesta snøfalle, hvis me ville henga merr bagpå bussen!

Vel hadde me det kjekt, å hadde møje å finna på ude i all slags ver. Men det må ha slede kraftigt på klesbudsjettene rondt omkring i hjemmå. Då me hadde fått så møje kjeft for adle hålå å skrubbsårå, at det va såvidt me fekk gå ud igjen, tog me fram rattkjelkane å ein lange tau. Den festa me på bussen mens an sto på holdeplassen, å så blei me drogne oppøve bakken, å av å te heilt te neste holdeplass. Då va me ganske nervøse for at me sko ble oppdagte av sjåføren, så me va raske så lyn te å hekta av tauen igjen, å ga full gass avgårde tebage igjen! Men der sjedde någen donk å smell med dette og, for hvis me ikkje fyllde med når bussen stoppte, så glei me ganske enkelt rett inn i stødfangaren te bussen, å då konne me slå oss både gule å blå, å det så verre va!

Det va nok mang ein lygnarhistorie så blei fortalte, om kvelden rondt om i de mange hjem.......


Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE